User Profile

Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.

Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.

Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg leser den reviderte 2003-utgaven, er det ufattelig at mesteparten ble skrevet av en jypling.

Helvete, så bra denne boka er. Helvete som jeg gleder meg til hvert sekund av resten.

Elantris er en fin historie, en tydelig førstebok fra en forfatter med mer på hjertet. Boken er splittet mellom forsøk på brudd med sjangeren og åpenbare klisjeer.

Den Sterke Kvinnerollen, en av bokens tre hovedpersoner, er velment, men oser Mary Sue-energi – hun er høy, hun er sterk, hun er frittalende, hun er ikke bundet av samfunnets normer for hva en kvinne skal være (og stolt av det!), men hun er også dypt usikker i hvilken funksjon hun egentlig har uten en mann. Aldri glem at du også er en kvinne.

Sant nok, boka fyller 20 år neste år, både mitt og tidsåndens syn på hva en god, kvinnelig figur er har endret seg, og Sarene er ikke en dårlig figur, hun er bare veldig åpenbar.

På samme måte som at bokens andre (eller første, han har bokens første kapittel, og alt dreier seg jo egentlig om ham) rett og slett er Verdens Flinkeste™, helt fra start. Han er smart, kjekk (med en plottsensitiv asterisk), snill, dyktig, et godt menneske, alt det der. Gary Stu Sanderson.

Igjen, debutbok. Ikke dårlig, jeg er nysgjerrig på Sandersons forfatterskap videre, og den har noen ideer som jeg virkelig viber med. Når jeg skriver dette, klarer jeg ikke å ikke tenke på Steven Kings The Gunslinger, som også er en uerfaren førstebok. Vi får se om resten av Sandersons verk setter like dype spor i meg som The Dark Tower gjorde.

Jeg er veldig usikker på hvilken rating jeg ønsker å gi denne boken. Jeg vet at mitt 18-årige jeg hadde elsket den, og noen deler av mitt nå-jeg føler at jeg har grodd forbi den. Deler av boken er tydelig tapt i oversettelsen (for ikke å snakke om tittelen i seg selv – tallet 9 på japansk heter "kyū," og uttales selvsagt likt som den engelske uttalen av bokstaven Q).

Jeg klarer ikke helt å tro på Problemet™ i den mannlige hovedpersonens hook, men det kan være at både bokens plassering i både tid – fem år før jeg ble født – og rom – en helt annen verdensdel, i en helt annen kultur, forklarer denne disconnecten. Eller kanskje jeg rett og slett ikke ser problemet med å hjelpe dyslektikere med å finpusse et litterært verk.

Men uansett er jo dette ubenektelig en Murakami-bok. Magien og mysteriene er der, de Renbergske referansene til Proust, den japanske besettelsen av Carl Jung (Persona 5 ga meg en ny forståelse av/overbevisning om dette), de endeløse referansene til vestlig klassisk musikk, alt er på plass. De dype introspektive passasjene, den nitidige dokumentasjonen av alle spørsmålene vi mennesker stiller oss selv og verden, den innstendige utforskelsen av ensomhet og kjærlighet.

Og veldig mye sex, det var overraskende, ikke minst fordi en del av undringen og tankene rundt sex dreier seg om aldersforhold som ikke er helt i tråd med dagens/Vestens forståelse av hva som er greit.

Boka er Veldig Mye™. Jeg vet ikke om jeg likte den, eller om jeg likte deler av den, men jeg er ganske sikker på at den kommer til å holde seg fast i meg en god stund, og den har vekket nysgjerrigheten min og ønsket mitt om å skrive mer. Akkurat som da jeg leste mine første Murakami-bøker på videregående.